– Refleksjoner fra opplæring i psykologisk defusing for sykehusledere. 

”Det er riktignok flere år siden, men jeg husker det fortsatt tydelig”

Den setningen har jeg hørt utallige ganger fra erfarne fagfolk om hendelser fra fortiden som har gjort et spesielt inntrykk. Kanskje fordi saken var dypt tragisk eller grotesk. Kanskje fordi barnet eller den eldre personen som var involvert, hadde nøyaktig samme alder og kjønn som ens eget barn eller foreldre. Kanskje fordi man hadde følt seg tvunget til å være passiv og maktesløs, fordi man var klar til å hjelpe, men av ulike årsaker ikke fikk lov til det. Kanskje var man helt alene og følte seg truet og livredd i situasjonen. Eller kanskje hadde den berørte personen ingen pårørende og var dypt ensom, men man hadde som fagperson vanskelig for å finne ut hvordan man best kunne støtte vedkommende. Kanskje ble man gjenstand for en ubehagelig klage, som i tillegg hadde blitt håndtert virkelig dårlig, slik at den fortsatte å hjemsøke en og skape usikkerhet i arbeidet…

Jeg kaller det ”De sakene man aldri glemmer”, når jeg underviser og snakker med kursdeltakerne om den mentale bagasjen av opplevelser som vi som fagpersoner hver for oss bærer med oss. Jeg oppfordrer alltid kursdeltakerne mine til å sette av tid en dag etterpå for å dele “saken man aldri har glemt” sammen med andre – kanskje på Fiskerbænken. Min erfaring er nemlig at en slik ”gjenbesøk” Å se tilbake på fortiden kan være en måte å reparere de gamle riper, buler og skader som opplevelsen den gang etterlot i vårt mentale lag.

At det aldri er for sent å bearbeide opplevelser fra fortiden, ble jeg på den vakreste måten minnet om forleden, da jeg underviste alle lederne på et sykehus i den psykologiske defusing-metoden. En metode som – kort fortalt – går ut på å lede gruppesamtaler for ansatte som har vært involvert i en voldsom hendelse. Opplæringen var fordelt på to dager, med tid til å øve på metoden mellom dag én og to. På dag én hadde jeg lagt opp til at lederne kunne øve på et tenkt scenario sammen med en liten gruppe ansatte for å få øvd seg på defusingens faser og forløp.

Og så skjedde det igjen!

En leder forteller hvordan medarbeiderne hadde foreslått å ta opp en to år gammel hendelse som man den gang ikke hadde fått stoppet opp og snakket om. Lederen var helt med på det og brukte så den konkrete saken fra fortiden til å roe ned den lille gruppen medarbeidere. Etterpå var alle enige om at det hadde gitt både mening, mulighet for god bearbeiding og læring. Sånn skal det være!

Det er aldri for sent å ta tak i hendelser fra fortiden – de kan inneholde mange lærdommer som kan komme til nytte i dagens oppgaver.