”Men det visste du jo ikke da det skjedde…”

Den setningen ble skrevet på tavlen forleden dag, da jeg var ute og underviste en gruppe erfarne fagpersoner. Setningen kom opp i forbindelse med at vi snakket om trusler som en belastning. Og om hvordan en dårlig håndtering av en trusselopplevelse, tragikomisk nok, kan føre til en enda større belastning enn selve trusselen. Det kalles sekundær viktimisering. Mer om dette begrepet en annen gang.

Når man som organisasjon – enten som leder eller kollega – skal hjelpe en fagperson som har blitt utsatt for en trussel, er det avgjørende å vite hvor truet personen følte seg i selve trusseløyeblikket, for det er denne opplevelsen som må håndteres i etterkant. Uten denne kunnskapen er det nemlig en reell risiko for at man enten kommer til å dramatisere eller bagatellisere situasjonen. Begge deler er uheldig. Spesielt det siste – hvis man bagatelliserer situasjonen med utsagn som ”Det var jo bare en attrapp”, ”Kollegene var jo i nærheten” osv.

Bagatelliseringen kan kanskje skyldes et misforstått forsøk på å berolige den andre (og seg selv!), mangel på innlevelse eller travlhet. Den kan også være et strategisk forsøk på å dekke over en mangelfull sikkerhet. Noen ganger ’hopper’ den truede med på bagatelliseringshistorien (”Det var jo bare en attrapp”) for ikke å fremstå som svak og sårbar, eller kanskje i et ønske om bare å glemme ubehaget ved episoden og komme seg raskt videre.

Det er menneskelig, men uhensiktsmessig på flere plan. Blant annet på det psykologiske plan – for sterke inntrykk må bearbeides fortløpende for å unngå risikoen for akkumulert belastning – og på det organisatoriske plan – bagatellisering vil hindre læring og dermed muligheten for å redusere risikoen for at det skjer igjen.

Så når du i fremtiden møter noen som gir deg inntrykk av at han eller hun bagatelliserer en trusselopplevelse, så husk å si:

”Men det visste du jo ikke da det skjedde…”