Fagpersoner i yrker med høy psykisk risiko er nettopp mennesker – levende mennesker med hjerteslag, pust og kroppsvarme – og vi har ikke bare muligheten til å sette oss inn i andres situasjon, vi kan faktisk ikke la være på grunn av våre speilnevroner. Det menneskelige nervesystemet er slik utformet at vi automatisk registrerer andre menneskers følelser og atferd. ’Oppfanger’ er kanskje et bedre ord, for ordet ’registrerer’ kan høres ut som om vi er bevisste på det som skjer, og det er ikke tilfelle. Langt de fleste opplysningene om andre mennesker som vi oppfanger, blir ikke til bevisste tanker, men omsettes umiddelbart til handling, for eksempel når vi går nedover en travel, trafikkert gågate uten å støte på andre.

Speilnevroner

Vår evne til å oppfatte andres følelser og atferd skjer gjennom det som kalles speilnevroner. Speilnevroner er spesielle celler i hjernebarken som aktiveres og gjør det mulig å fremkalle den tilstanden hos oss som vi observerer hos en annen. Man kan si at nervesystemene våre automatisk kobler seg til hverandre, på samme måte som en enhet som automatisk kobler seg til et Wi-Fi-nettverk uten at det først er gitt tillatelse til det.  Det er våre speilnevroner som, litt populært sagt, også kan få følelser til å smitte, og som gjennom såkalt empatisk resonans gir oss evnen til å ’lese andre’ og leve oss inn i deres gleder og sorger. Uten speilnevronene våre ville vi ikke kunne være empatiske og skape sterke øyeblikk sammen med andre.

Det sier seg selv at disse automatiske speilingsprosessene ikke alltid er utelukkende positive i psykisk krevende yrker, der det nevrobiologiske avtrykket fra den man skal hjelpe, ofte består av intense og smertefulle følelser. Den positive siden av speilnevronene er altså at de gjør det mulig for den profesjonelle å være innlevende og empatisk. Baksiden er at det utsettes personen for å bli fullstendig overveldet av smertefulle følelser, som kan kortslutte kontakten med den personen man ellers skal hjelpe, og ødelegge ens evne til å tenke og være løsningsorientert.

Tanker og følelser

Som hjelper må man både kunne være i kontakt med sine følelser og i kontakt med sine tanker. Følelsene hjelper oss å vise medfølelse, og tankene gjør det mulig for oss å være faglig løsningsorienterte.  Hvis de vanskelige følelsene blir for overveldende, kan hjelperen i sin maktesløshet begynne å enten involvere seg for mye eller for lite i arbeidet. Begge deler må ses på som forsøk på å håndtere hjelpeløsheten, selv om uttrykkene er svært forskjellige. Man kan si at mens den overengasjerte hjelperen tar et skritt nærmere, kanskje i håp om at det ekstra engasjementet skal kunne løse ’problemet’, tar den underengasjerte hjelperen et skritt tilbake i håp om å kunne bevare overblikket og unngå å la seg rive med av følelsene sine.

Spesielt fagpersoner som arbeider med psykoterapi, må være ekstra oppmerksomme på følelsesoverføring og empatisk resonans, ettersom psykoterapi som behandlingsform bevisst benytter terapeutens egne følelser og tanker i behandlingen. Mens en kreftlege behandler ved hjelp av operasjon, cellegift og strålebehandling, kan man si at en psykoterapeut behandler ved hjelp av seg selv! Her er det ekstra viktig å hele tiden være bevisst på å skille seg selv fra den andre. Gjør man ikke det, risikerer man ved arbeidsdagens slutt å ha blitt fylt opp av klientenes traumer, sorg, ensomhet, stress, angst og alle de andre følelsene man som psykolog eller psykoterapeut møter daglig i sin praksis.

Jeg har valgt å bruke begrepet KONTAKT om den posisjonen der man som fagperson verken er for mye eller for lite involvert i arbeidet sitt, men i stedet er akkurat passe involvert og nettopp: i kontakt!

Rød-grønn-blå-modellen

Rød-Grønn-Blå-modellen består av tre felt plassert på en horisontal linje. Det grønne feltet i midten av modellen symboliserer der vi føler oss kompetente og faglig engasjerte, og der vi opplever at våre evner og erfaringer blir brukt på en god måte. Vår innsats gjør en forskjell. Det røde feltet til venstre for det grønne symboliserer det punktet hvor man begynner å engasjere seg for mye, og det blå feltet symboliserer det punktet hvor man derimot begynner å engasjere seg for lite. Hvilken side man faller mot under press, vil avhenge av både organisasjonen, gruppen og den enkelte personen.

Å være i KONTAKT

Det grønne feltet i midten handler om å være i kontaktt, noe som vil si at man ved hjelp av sin innlevelse er i stand til å la seg berøre følelsesmessig, i tillit til at man på bakgrunn av sin faglighet, vurderingsevne og ressurser vil kunne påvirke situasjonen i riktig retning. Kontakt krever at man kan ”føle seg selv” til tross for den sterke påvirkningen fra personen og/eller situasjonen. Å kjenne seg selv betyr å opprettholde kontakten med kroppsfølelsene sine og følelsen av hvem man selv er, og hva man selv tenker og føler.

Mange fagpersoner i yrker med høy risiko for psykisk helse har direkte kontakt med den personen de er ansatt for å hjelpe, og må, for å kunne foreta en god faglig vurdering, innhente en rekke opplysninger fra personen selv. I voldssaker kan det for eksempel dreie seg om hva som har skjedd, og hvem som har gjort hva. Eller i forbindelse med fysisk eller psykisk sykdom kan det dreie seg om nåværende symptomer, tidligere sykdomshistorie eller håp og frykt.

Å være for engasjert

Til venstre for det grønne feltet ligger det røde feltet, som handler om overengasjement. Overengasjement oppstår typisk hvis man utvikler en sterk følelsesmessig identifikasjon med den man skal hjelpe. Det betyr at man risikerer å bli smittet av den andres følelser av kanskje hjelpeløshet, frustrasjon, sinne, fortvilelse og maktesløshet. Som fagperson kan man bli så overveldet av følelsene at man i situasjonen nesten helt mister evnen til å tenke, og også i etterkant har vanskeligheter med det. Overengasjement vil typisk gjøre den profesjonelle følelsesmessig overfølsom og sårbar, noe som på et ubevisst eller bevisst plan kan føre til at pasienten/klienten/innbyggeren er usikker på om den profesjonelle orker å høre om personens smerte eller fortvilelse, frustrasjoner eller sinne. Overengasjementet kan også bety at den profesjonelle inviterer til et så fortrolig og personlig forhold at den som skal hjelpes, føler seg intimidert.

Å være lite engasjert

Til høyre for det grønne feltet ligger det blå feltet, som derimot handler om underinvolvering. Det er den andre siden man som fagperson kan falle over på i maktesløshet, når de vanskelige følelsene blir for overveldende. Underengasjement kjennetegnes ved at den profesjonelle distanserer seg følelsesmessig fra pasienten/klienten/innbyggeren, og i møtet fremstår enten som intellektualiserende eller uberørt, eller lettere følelseskald, irritabel eller utålmodig. Manglende engasjement vil gjøre den profesjonelle følelsesmessig ufølsom og kanskje få vedkommende til å fremstå som autoritær og ufølsom. Manglende engasjement kan føre til at den profesjonelle kommer til å krenke pasienten/klienten/innbyggeren med sin nøkterne og kjølig oppførsel.

På overflaten kan underinvolvering lett forveksles med at personen har kontroll, noe alle fagpersoner gjerne vil ha når de er på jobb, og som for øvrig generelt også er noe som gir status i samfunnet. Men underinvolvering er faktisk det stikk motsatte. Den er, akkurat som overengasjement, et uttrykk for at fagpersonen har mistet kontrollen over balansen.

Hvilken side man som ansatt velger å ta når man er under press, vil både avhenge av bedriftskulturen, hvilken rolle man har i gruppen sin, og av hvem man er som menneske.