Susanne Ekman – systemet og den giftige gjelden

Vi snakker ofte om løsningen på presset på velferdssystemet som et spørsmål om å bevilge flere ressurser. Men ifølge Susanne Ekman står noe mer grunnleggende på spill: Vi har bygget opp et system med stadig økende forventninger som ikke kan innfris.

Som antropolog og førsteamanuensis har hun i en årrekke forsket på hvordan styringsformer og forventninger preger arbeidet i velferdsorganisasjoner. I sin nyeste bok “Giftig gjeld og utarmet velferd – om utarmingen av den offentlige sektoren og gjeldens destruktive dynamikk” setter hun ord på en utvikling hun ser på tvers av sektorer. Senere i år gir hun ut en ny bok med tittelen “Forventningskrise i velfærdsstaten”, som utgis av Hans Reitzels Forlag.

Hun beskriver det som en form for “giftig gjeld”. Et system der vi gang på gang lover forbedringer – høyere kvalitet, raskere hjelp, bedre service – uten at de økonomiske og særlig de menneskelige ressursene klarer å holde tritt. Resultatet er at løftene kun kan holdes i live ved å gi nye løfter. Det begynner å ligne et pyramidespill.

“Det er et system der man lover gull og grønne skoger – men hvor løftene ikke kan innfris,”
– Susanne Ekman

Problemet er ikke at noen bevisst prøver å skape det. Tvert imot. Dynamikken oppstår fordi det er vanskelig å si det motsatte. At noe må utelates, at noe må gå saktere, at noe må være mindre skreddersydd, at noe må endre seg i mindre grad. At velferdsstaten ikke kan løse alt. Derfor holder vi fast ved – som politikere, borgere og system – en forestilling om at alt er mulig.

Konsekvensen er et overbelastet system. Forventningene vokser raskere enn systemet klarer å holde tritt med, og dette skaper en vedvarende følelse av utilstrekkelighet. Samtidig blir tilliten satt på prøve når løfter gjentatte ganger ikke innfris. Regningen havner ikke på ett sted. Den skyves videre. Og den blir særlig tydelig i møtet mellom innbyggere og fagpersoner – der de brutte løftene må forklares og håndteres.

Noe av det som gjør situasjonen vanskelig, er at prioritering i praksis alltid innebærer tap. Og nettopp tap har blitt noe vi har vanskelig for å akseptere som en del av livet.

“Hvis vi ikke vedtar felles prinsipper for hvordan vi skal fordele de uunngåelige tapene, vil det ende med at alle kjemper mot alle i et endeløst forsøk på å skyve tapene over på andre,”
— Susanne Ekman

Når tap ikke lenger oppfattes som noe felles, men som noe urettmessig, oppstår nettopp disse konfliktene. Hvis ikke denne samtalen føres åpent, blir problemet skjøvet nedover i systemet til de mest utsatte. Det ender opp som noe som må håndteres lokalt og individuelt – og det gjør det vanskeligere å treffe bærekraftige beslutninger som oppleves som legitime.

Ifølge Susanne Ekman er det behov for en vanskelig og ærlig samtale om hva som er mulig innenfor velferdsstaten – og hva som ikke er det. Og ikke minst: hva vi er villige til å gi avkall på for å bevare det som er viktigst.

Les nyhetsbrevet vårt om forventningskrisen her.