Malene Friis Andersen – de ansatte og konsekvensene

Når forventninger og vilkår ikke stemmer overens i velferdssektoren, stopper ikke problemet på systemnivå. Det fortsetter inn i hverdagen til de fagpersonene som skal få det hele til å fungere.

Det er her Malene Friis Andersen retter oppmerksomheten. Som ph.d. og organisasjonspsykolog har hun i mange år arbeidet med arbeidsliv og belastninger i velferdsfagene – senest i boken “Det kunne være så godt”, der hun undersøker hvorfor det så ofte ikke blir slik. Hun påpeker at mange ansatte i dag opplever et økende press, der de ikke klarer å levere den kvaliteten de faglig sett mener er nødvendig. Ikke fordi de mangler kompetanse – men fordi rammebetingelsene ikke gir mulighet for det.

I en slik situasjon skjer det noe karakteristisk. De ansatte begynner å kompensere.

“Det er ingen som ber de ansatte om å utføre skyggearbeid – men det er vanskelig å la være,”

– Malene Friis Andersen

Det hun kaller «skyggearbeid», omfatter den ekstra innsatsen medarbeiderne yter utover det som formelt sett er mulig – og ofte uten at ledelsen og organisasjonen legger merke til det. Det kan være små ting: å bli litt lenger, ta en ekstra samtale, hoppe over pausen. Men det kan også være større ting – å være tilgjengelig utenfor arbeidstiden eller påta seg oppgaver som egentlig ligger utenfor ens ansvarsområde.

Ifølge Malene Friis Andersen blir det noen ganger oppfattet som et spørsmål om å sette grenser. Men den forklaringen strekker seg ikke langt nok. Det handler i stor grad om faglighet og ansvar – og om en oppfatning av at det ikke er noen andre som tar på seg oppgaven hvis man selv gir slipp på den.

Konsekvensen er at et strukturelt problem gradvis blir gjort til et individuelt anliggende. Når medarbeiderne prøver å få det umulige til å henge sammen, blir det mindre synlig at oppgaven faktisk ikke kan løses innenfor de gitte rammene. Dette øker belastningen betydelig.

“Man vet hva som er faglig riktig – men har ikke mulighet til å handle deretter,”

– Malene Friis Andersen

Her oppstår det som kan beskrives som moralsk stress. En belastning som ikke bare handler om travlhet, men om å bli satt i situasjoner der man gang på gang må gå på akkord med sin faglighet. Hvis dette blir en gjennomgående tilstand, påpeker hun at risikoen ikke bare er økt stress, men også resignasjon og frafall. Og dermed en svekkelse av selve grunnlaget for velferdsoppgaven.

Løsningen ligger ikke i at den enkelte medarbeider skal bli flinkere til å si fra. Det handler snarere om å flytte ansvaret tilbake til fellesskapet. Ifølge Malene Friis Andersen krever dette et tydeligere språk for hva som skaper verdi – og hva som må velges bort. Og ikke minst rom for å dele tvil og dilemmaer, slik at de ikke ender opp som individuelle belastninger. Og sist, men ikke minst, handler det også om å ta initiativ til og insistere på en tydelig avklaring av forventningene med innbyggerne eller pasientene man skal ta seg av: Hva er mulig – og hva er ikke mulig innenfor rammene.

Les nyhetsbrevet vårt om forventningskrisen her.