Mette Uldbæk: “Vi er utdannet til å handle, redde og ta ansvar”

I helsevesenet er ansvar, oversikt og handlekraft sterke faglige idealer. Men ifølge oversykepleier Mette Uldbæk kan nettopp disse idealene også gjøre det vanskelig å vise når noe er vanskelig.

For mange sykepleiere og leger er det en grunnleggende del av yrket å kunne håndtere vanskelige situasjoner. Å bevare roen, handle og ta ansvar når pasienter og pårørende trenger hjelp. Men de samme idealene kan også gjøre det vanskelig å merke og vise egne reaksjoner.

Dette opplever Mette Uldbæk, oversykepleier ved intensivavdelingen på Bispebjerg sykehus, i møtet med både nye og erfarne medarbeidere. Spesielt blant nyutdannede har hun sett hvordan ønsket om å leve opp til fagets idealer kan veie tungt.

“De vil så gjerne vise at de er i stand til å takle oppgaven og ta ansvar. Og nettopp derfor kan det være vanskelig å gi rom for de reaksjonene som naturlig kan oppstå når man arbeider med mennesker i svært sårbare situasjoner,” sier Mette Uldbæk

For Mette Uldbæk treffer dette rett inn i det dilemmaet som Institutt for Belastningspsykologi kaller yrkesidentitetens Catch-22: Når sterke faglige idealer om ansvar, oversikt og handlekraft kan føre til at støtte og sparring oppleves som noe som utfordrer den faglige identiteten.

Vi er opplært til å handle
Ifølge Mette Uldbæk ligger dilemmaet dypt forankret i mange helsearbeideres forståelse av arbeidet sitt.

“Vi tilhører yrker som må kunne takle slike situasjoner. Det er det vi er her for. Vi må kunne handle. Vi må kunne redde. Vi må kunne behandle. Vi må kunne ordne opp,” sier hun.

I denne forståelsen ligger det en sterk drivkraft fremover. Pasienten skal få hjelp. Situasjonen skal håndteres. Det skal skapes ro, oversikt og behandling. Derfor kan det oppleves som et brudd med den faglige selvforståelsen når medarbeideren selv får behov for å ta en pause.

Vi møter opp på jobben med hele oss selv
For Mette Uldbæk er det avgjørende at organisasjoner tør å erkjenne at helsefaglig arbeid ikke bare utføres med kunnskap, erfaring og kliniske ferdigheter. Det utføres også med kroppen, sansene og følelseslivet:

“Arbeidsverktøyet ditt er også deg som menneske. Med følelsene dine, med kroppen din. Vi ser ting, vi merker ting, vi hører ting,” sier hun.

Dette gjelder både de kliniske observasjonene og alt det den ansatte tar inn over seg i møtet med pasienter og pårørende: lidelse, sorg, håpløshet, akutt forverring og situasjoner der mennesker er dypt berørt. Derfor mener hun at de ansatte allerede fra begynnelsen skal møtes med et tydelig budskap: Det er naturlig å reagere når man arbeider tett på menneskers smerte, kriser og sårbarhet.

Støttekultur er en felles oppgave
Mette Uldbæk understreker at det ikke er nok å legge ansvaret på den enkelte medarbeider. Hvis støtte skal bli en naturlig del av arbeidet, krever det en kultur der reaksjoner kan uttrykkes høyt og håndteres på en profesjonell måte. Her har ledelsen i stor grad et medansvar, understreker hun:

“Den enkelte medarbeider kan ikke endre kulturelle vaner på egen hånd. Her trengs det ledere som viser veien, og organisasjoner som skaper rammer som gjør det viktig, faglig forsvarlig og legitimt å ta imot støtte,” sier hun.

Derfor handler arbeidet med å skape en aktiv støttekultur ikke bare om å tilby hjelp når noen har havnet i en vanskelig situasjon. Det handler også om å skape et felles språk der støtte, sparring og reaksjoner blir oppfattet som en del av fagligheten – ikke som noe som står i motsetning til den.

For i psykisk krevende arbeid er ikke spørsmålet om de ansatte blir påvirket. Spørsmålet er om arbeidsplassen har en kultur der det er mulig å snakke om reaksjonene før, under og etter at belastningene oppstår.