Månedens forebyggingsverktøy: Prioritering og endringer innebærer tap
Når vi setter prioriteringer i arbeidet, medfører det endringer. Noe blir mulig, mens noe annet må tre i bakgrunnen. Prioriteringer innebærer derfor alltid både gevinster og tap. Og tap er – også i arbeidslivet – forbundet med noe vi vanligvis bare bruker om større livshendelser: sorg.
Ja, det er et stort ord. Vi forbinder det ofte med tap av mennesker. Men i en bredere forstand omfatter sorg den reaksjonen som oppstår når noe som har betydning, forsvinner eller endres. På jobben kan det for eksempel være:
- tidsbruk som går på bekostning av kjerneoppgaven
- tap av kvalitet eller faglig standard
- tap av relasjoner og nærhet
- tap av innflytelse eller oversikt
- tap av mening eller følelsen av å gjøre en forskjell
- tap av faglig identitet eller yrkesidentitet
I en forventningskrise blir disse tapene særlig tydelige. For når det ikke lenger er mulig å levere det man faglig sett anser som riktig, blir prioritering ikke bare et spørsmål om valg – men også om å gi avkall på noe.
Tre tilnærminger i arbeidet med sorg
Modellen “sorgens flow” tyder på at vi ofte beveger oss mellom tre posisjoner når vi opplever et tap:
1. Hva har jeg mistet? Her ligger fokuset på det som ikke lenger er mulig.
F.eks.: “Nå kan vi ikke lenger oppnå samme kvalitet som før” eller «vi har mistet tiden til de grundige samtalene».
2. Hva har jeg igjen? Her ligger fokuset på det som fremdeles fungerer.
For eksempel: “Ja, men da er det bra at vi fremdeles kan…” eller “I det minste har vi fremdeles…”
3. Hva skal jeg bruke det til? Her ligger fokuset på handling og fremdrift.
F.eks.: “Det betyr at vi må gjøre det slik fremover” eller: “Det er bra at … ”.
I begynnelsen er de fleste opptatt av det som er gått tapt. Senere kan blikket i større grad rettes mot det som fremdeles er der – og hva det kan brukes til. Bevegelsen er ikke lineær. Vi hopper frem og tilbake mellom posisjonene – fra situasjon til situasjon, fra dag til dag og over tid. Men grovt sett beveger mange seg fra det første spørsmålet, via det neste, til det tredje.
Det er en del av jobben. Og det er ofte her misforståelser oppstår. Mens noen er opptatt av det som er gått tapt, er andre allerede i gang med å få det som er igjen til å fungere. Det er også her det lett kan gå galt når vi som kolleger eller ledere ønsker å støtte.
I et oppriktig ønske om å hjelpe begynner vi å peke på det som fortsatt er igjen, eller på det som kan gjøres fremover:
“Ja, men det gode er jo at…”
“I det minste har vi fortsatt…”
“Da må vi jo finne en måte å få det til å fungere på…”
Intensjonen er god. Men hvis det skjer mens den andre fremdeles er opptatt av det som er gått tapt, kan det oppleves som om det vesentlige blir oversett eller nedvurdert.
Konsekvensen kan være at den som bærer tapet, ikke får muligheten til å ta del i det som faktisk står på spill – og dermed heller ikke kan komme seg videre. Det som skulle bæres i fellesskap, blir i stedet noe den enkelte må stå alene med.
Det handler ikke om rett eller galt, men om timing.
I en hverdag preget av prioriteringer og forventningspress er det nettopp denne forskjellen som kan bidra til å øke belastningen – og til slutt føre til psykisk stress.
Perspektiv
Man kan også se på det som en forskyvning i endringsprosessen. Innen endringsledelse brukes ofte bildet av et tog som kjører gjennom en mørk tunnel.
Ledelsen sitter foran og kjører først inn i mørket. Her får de tid til å orientere seg, analysere situasjonen og finne en retning. Når de igjen ser lys og begynner å utarbeide en plan, befinner mange medarbeidere seg stadig lenger bak i toget – og nettopp der hvor det er mørkest.
Det betyr at man ikke bare kan befinne seg på forskjellige steder når det gjelder oppgaven, men også når det gjelder selve endringen. Noen er opptatt av det som er gått tapt, mens andre er opptatt av det som skal fungere fremover.
Sett i lys av sorgens forløp er det ikke et problem som må løses, men en situasjon som må forstås. Overgangen fra det som er tapt, til det som er igjen, og videre til det vi vil bruke det til, kan ikke fremskyndes – og skjer sjelden i samme tempo.