Catch-22: Når profesjonalitet gjør det vanskelig å benytte seg av andre

Problemet er derfor ikke de faglige idealene i seg selv. Problemet oppstår kanskje snarere når de kommer til å ta så mye plass at det blir mindre rom for den delen av arbeidet som handler om å la seg påvirke, søke sparring og dra nytte av andre underveis. For noen kan dette nesten oppleves som et identitetsbrudd. Som om behovet for støtte avslører at man ikke helt lever opp til fagets krav.

Det er det vi kaller yrkesidentitetens Catch-22: ”Hvis jeg tar imot støtte, tenker folk – og jeg selv også – at jeg ikke klarer jobben. Hvis jeg lar være, får de rett.”

Den falske motsetningen

Mange fagpersoner kan derfor komme til å stå overfor en slags falsk motsetning: Enten må man takle belastningen alene, eller så risikerer man å fremstå som mindre profesjonell. Men kanskje er det i virkeligheten omvendt.

For ingen jobber spesielt effektivt under langvarig overbelastning. Og profesjonell dømmekraft handler kanskje også om å kunne oppdage hvordan man selv påvirkes i tide og handle klokt ut fra det. I den forstand blir støtte fra kolleger ikke bare et spørsmål om omsorg. Det blir også en del av det profesjonelle arbeidet med kvalitet, oversikt og risikostyring.

Den dyktige fagpersonen er derfor ikke den som klarer seg best på egen hånd, men den som vet når det er viktig å involvere og benytte seg av andre.

Kollegastøtte som profesjonell praksis

Vi snakker ofte om støtte, som om det er noe én person gir til en annen. Men i profesjonelle fellesskap fungerer kollegastøtte sjelden helt slik. Støtte mellom kolleger handler selvfølgelig også om omsorg. Men det handler i like stor grad om koordinering, fordeling av arbeidsbelastningen, felles oversikt og om å sikre kvaliteten i arbeidet.

Når mennesker arbeider tett på kriser, konflikter eller andres lidelse, blir den psykiske belastningen en del av arbeidsforholdene. Og her blir støtte fra kolleger en måte å hjelpe hverandre på, slik at man fortsatt kan tenke klart, bevare dømmekraften og opprettholde kvaliteten i arbeidet. Når vi fordeler presset, blir det lettere å ta gode beslutninger. Og når ingen står alene med det vanskelige, blir arbeidet mer bærekraftig – både menneskelig og faglig.

I den forstand er kollegastøtte ikke noe som ligger utenfor kjerneoppgaven. Det er en viktig del av den profesjonelle praksisen, og for øvrig ikke noe som etterlater giveren “tom” og mottakeren “full”. Tvert imot er det noe som styrker relasjonene i gruppen, tilliten til hverandre og opplevelsen av felles ansvar.

Å motta støtte er også en måte å gi støtte på

Vi tenker ofte på hjelp som noe ensidig: Én gir. Én mottar. Men i praksis er det langt mer gjensidig. Når vi tar imot støtte, gir vi samtidig andre muligheten til å handle ut fra sitt ansvar, sin omsorg og sin faglighet. Og hvis ingen tør å ta imot hjelp, vil det sannsynligvis også bli vanskeligere over tid å opprettholde en kultur der mennesker naturlig strekker ut hånden til hverandre.

Å ta imot støtte er derfor kanskje ikke bare noe man gjør for seg selv. Det kan også være en måte å støtte arbeidsfellesskapet på.
Støtte fra kolleger er i den forstand ikke et nullsumspill. Det er en pluss-regnskap som over tid styrker tillit, trygghet, kvalitet og ansvarlighet i organisasjonskulturen.

Når språket holder problemet i live

Den profesjonelle identitetens Catch-22 finnes ikke bare i arbeidskulturen. Den finnes også i språket. For språket former måten vi forstår hjelp, støtte og profesjonalitet på.

Når man hører en setning som: “Kaffen er ikke varm” … tenker man ikke automatisk på en kald kaffe. Temperaturen plasseres vanligvis et sted mellom varm og lunken. På samme måte vil ord som “svakhet” stadig ligge som en underliggende assosiasjon når vi sier: “Det er ikke svakhet å be om hjelp.”

Negasjoner demper ofte assosiasjonene, men endrer ikke nødvendigvis den grunnleggende fortellingen som ordene vekker til live. Derfor er heller ikke vårt valg av ord tilfeldig. De bidrar til å forme fortellingen som vi forstår oss selv og hverandre gjennom, og som vi støtter oss på.

Hvis støtte igjen skal oppleves som en naturlig del av profesjonell praksis, krever det et mer bevisst språk om belastning, reaksjoner og kollegastøtte. Et språk der støtte knyttes til faglig skjønn, kvalitet, felles ansvar og det å søke hjelp fra andre i tide. For så lenge støtte blir pakket inn i ord som peker mot svakhet, sårbarhet eller utilstrekkelighet, vil det fortsatt kunne føles feil å benytte seg av den.

En kultur der det er naturlig å være oppmerksom på egne reaksjoner og ta hensyn til andre underveis, begynner derfor også med et bevisst valg av ord.