Moralsk stress og moralsk skade – når arbeidet setter våre verdier på prøve

I mange yrker innebærer arbeidet at man tar beslutninger som kan få stor betydning for andre mennesker. Noen ganger skjer dette i situasjoner der det ikke finnes en entydig riktig løsning, eller der de organisatoriske rammene gjør det vanskelig å handle i samsvar med det man faglig og menneskelig sett mener er riktig. I slike situasjoner kan det oppstå det man kaller moralsk stress.

Moralsk stress blir ofte forklart som et spørsmål om manglende ressurser. Ressurser spiller en viktig rolle, men forklarer ikke hele bildet. Også i arbeidssituasjoner der rammebetingelsene oppleves som rimelige, kan det oppstå moralsk stress når faglige vurderinger, prioriteringer og organisatoriske krav ikke lar seg forene i praksis.

Når man vet hva som er riktig – men ikke klarer å gjøre det

Moralsk stress oppstår når en fagperson vet hva som ville være etisk riktig, men opplever å bli hindret i å handle deretter. Dette kan for eksempel skyldes tidspress, mangel på ressurser, organisatoriske krav eller motstridende oppgaver.

Det kan være:

• En sosialarbeider som må avslutte en sak, selv om bekymringen for barnet fortsatt er stor.
• En sykepleier som må gå videre til neste pasient, selv om hun vet at den hun forlater, trenger mer tid og omsorg.
• En medarbeider som er vitne til problematisk atferd, men som ikke føler seg i stand til å gripe inn.
• En leder som må ta beslutninger som får alvorlige konsekvenser for medarbeidere eller innbyggere, selv om dette strider mot ens faglige eller personlige verdier.

Felles for disse situasjonene er opplevelsen av en indre spenning mellom det man mener er riktig, og det man faktisk har mulighet til å gjøre. Denne spenningen er ikke et tegn på svakhet. Tvert imot er den ofte et uttrykk for sterke faglige verdier og et stort engasjement i arbeidet. For mange vil den første reaksjonen være frustrasjon, uro eller en følelse av utilstrekkelighet. Hvis det er rom for refleksjon, dialog og felles bearbeiding, kan slike opplevelser ofte integreres i den profesjonelle erfaringen.

Når belastningen setter seg dypere

Hvis slike situasjoner gjentar seg over tid – særlig i arbeidsmiljøer der det er begrensede muligheter for å snakke om deres etiske tyngde – kan den moralske spenningen imidlertid sette seg dypere. I forskningen beskrives dette i noen tilfeller som moralsk skade.

Begrepet ble opprinnelig utviklet i studier av soldater som hadde vært utsendt i krig. Mange beskrev hvordan belastningen ikke bare handlet om livsfare, men også om opplevelser der deres moralske kompass ble utfordret eller brutt.

Psykisk skade kan oppstå både som følge av gjentatte belastninger og i enkelte situasjoner der ens verdier oppleves som alvorlig utfordret eller krenket. Psykisk skade kan oppstå når en person:

• har handlet i strid med sine verdier.
• ikke har vært i stand til å handle slik man mente man burde.
• har vært vitne til handlinger som strider mot ens moralske overbevisning.
• opplever svikt fra personer eller systemer man forventet å kunne stole på.

Mens posttraumatisk stress ofte er knyttet til opplevelser av frykt og livsfare, handler moralsk skade i større grad om samvittighet, verdier og identitet. Det kan være knyttet til følelser som skyld, skam, tap av tillit eller en opplevelse av ikke lenger helt å kunne kjenne seg igjen i sitt arbeid.

Fellesskapet spiller en avgjørende rolle

Selv om moralsk stress kan oppleves som noe svært personlig, oppstår det sjelden i et vakuum. Det har ofte sin opprinnelse i organisatoriske forhold og etiske dilemmaer som mange i en arbeidsgruppe deler.

Derfor spiller fellesskapet også en viktig rolle i forebyggingsarbeidet. Når arbeidsplassen gir rom for refleksjon rundt vanskelige beslutninger og legger til rette for kollegial sparring, kan belastningen i større grad bæres i fellesskap.

Evnen til både å handle og å kunne forholde seg til det man ikke kan endre, utvikles og opprettholdes best i fellesskap der erfaringer kan deles, og der det er legitimt å snakke om arbeidets etiske tyngde. For når arbeidet utfordrer våre verdier, er det ikke noe man kan – eller bør – stå alene med.

I denne øvelsen – “Afmagtens temperatur” – kan du finne inspirasjon til hvordan man sammen kan reflektere over og føre meningsfulle samtaler med hverandre om situasjoner der vi ikke føler at vi kan gjøre det vi egentlig mener er det riktige å gjøre.

Se øvelsen her.

Når ikke alt kan – og skal – endres

Som øvelsen ovenfor også bidrar til å tydeliggjøre, er det samtidig viktig å skille mellom det som kan endres, og det som ikke kan endres. Noen forhold kan påvirkes gjennom faglige prioriteringer, samarbeid og ledelse. Andre utgjør rammebetingelser som ligger utenfor den enkelte fagpersons rekkevidde.

Når dette skillet blir uklart, kan man ende opp med å bruke mye energi på ting man ikke har mulighet til å endre. Det kan gi en følelse av å sitte fast – og over tid øke risikoen for både utmattelse og selvbebreidelse.

I mange yrker er det et sterkt fokus på å handle og løse problemer. Dette er en viktig og nødvendig drivkraft. Men det kan også skape en forventning om at lidelse alltid kan reduseres eller fjernes, så lenge rammebetingelsene er de rette.

Det er ikke bare en urealistisk forventning – det er også en illusjon. I praksis finnes det mange situasjoner der dette ikke er mulig. Her består en del av den faglige oppgaven i å kunne være til stede i det som er vanskelig – uten nødvendigvis å kunne endre det.

Poenget er ikke å gi avkall på ønsket om å forbedre forholdene eller skape endringer, men samtidig å se hvor ens innsats faktisk gjør en forskjell – også når man befinner seg i situasjoner som i det store og hele ikke lar seg endre.