Kjære leser
Det skjer endringer i velferdssektoren. Det merker vi mange steder i arbeidet vårt – i samtaler med ansatte og ledere på tvers av arbeidsplasser. Vi hører om økende press, vanskeligere prioriteringer og en opplevelse av at det ikke lenger er mulig å levere den kvaliteten man faglig sett ønsker å stå for.
En formulering vi ofte støter på, er: Man vet hva som er det riktige å gjøre – men har ikke mulighet til å gjøre det. Det er her moralsk stress oppstår. Og dette gjelder ikke bare ansatte – vi ser det i stadig større grad også hos ledere.
I vårt arbeid fremgår det tydelig at vi befinner oss i en forventningskrise. En uoverensstemmelse mellom det som forventes – og det som faktisk er mulig. Når dette ikke håndteres i fellesskap, overføres det til praksis, der den enkelte må få det til å henge sammen. Dette er en utvikling vi er bekymret for.
Samtidig kommer et mer grunnleggende aspekt til syne. Det handler ikke bare om organisering og ressurser, men også om å måtte leve med begrensninger og tap – og i situasjoner der ikke alt er mulig. Hva gjør det med oss? Og hva krever det av oss?
I dette nyhetsbrevet ser vi på forventningskrisen fra flere vinkler. Susanne Ekman – antropolog, lektor og forfatter av “Giftig gæld og udpint velfærd” – peker på dynamikkene i systemet som skaper et forventningspress som ikke kan innfris. Hun kommer dessuten snart ut med en ny bok om forventningskrisen i velferdsstaten.
Malene Friis Andersen – ph.d. og organisasjonspsykolog – forklarer hva det betyr i praksis når ansatte og ledere står overfor oppgaven med å få det umulige til å henge sammen.
Du kan også lese et intervju med Rikke Brokøb Ølholm Petersen, enhetsleder i Danmarks Fængsler, som deler sine erfaringer som leder i en hverdag preget av forventningskrisen – blant annet med utgangspunkt i et innlegg om forventningskrisen av Rikke Høgsted på Dansk Sygeplejeråds lederkonferanse.
Og i artikkelen “Når det umulige blir en del av oppgaven – og et felles ansvar” utdyper vi selv det mer grunnleggende spørsmålet: Hva betyr det for arbeidet vårt – og for oss – når det som ikke lar seg gjøre, likevel er noe vi må håndtere hver dag?
I Månedens forebyggingsverktøy setter vi fokus på prioritering som en forutsetning, og på hvordan tap og gevinster henger uløselig sammen. Vi presenterer en øvelse som skaper et felles språk for de situasjonene man kan befinne seg i når noe går tapt i arbeidet.
Mange hilsener
Fra oss alle ved Institutt for belastningspsykologi
Hva skjer når det som ikke lar seg gjøre, likevel er noe som ansatte og ledere må forholde seg til hver dag? Les videre i denne artikkelen, der grunnleggeren av Institutt for Belastningspsykologi, Rikke Høgsted, setter ord på den forventningskrisen vi befinner oss midt i. Hva gjør den med arbeidet vårt – og med oss – og hvordan takler vi den?
Hvordan har vi havnet i en situasjon der forventningene til velferden øker raskere enn systemet klarer å holde tritt med? Les videre her, der antropolog og lektor Susanne Ekman setter ord på den “giftige gjelden” som oppstår når vi fortsetter å love mer enn det som reelt kan leveres.
Hva skjer med ansatte og ledere når de gang på gang må få det umulige til å henge sammen i praksis? Les videre her, hvor organisasjonspsykolog Malene Friis Andersen setter ord på skyggearbeid, moralsk stress og konsekvensene som oppstår når strukturelle problemer ender opp hos den enkelte.
Hvordan oppleves forventningskrisen når man befinner seg midt i den som ansatt eller leder? Les videre her, hvor Rikke Brokøb Ølholm Petersen, avdelingsleder i Danmarks Fængsler, setter ord på den maktesløsheten som kan oppstå, og på behovet for å snakke åpent om et press som ikke må ende opp hos den enkelte.
Hvordan skaper man et felles språk for det som går tapt når rammebetingelser og muligheter endrer seg? Her får du en øvelse som setter fokus på de ulike posisjonene vi befinner oss i når noe ikke lenger er mulig – og på hvordan forskjeller i perspektiv kan påvirke samarbeid, belastning og opplevelsen av mening.
Med en demo får du muligheten til å se nærmere på de ulike digitale gruppekursene som inngår i FOREBYGGELSESHUSET.
Så del dette nyhetsbrevet med dem og fortell dem at de enkelt kan melde seg på ved å klikke her.
Forventningskrisen handler om det økende misforholdet mellom det som forventes av velferdsstaten, og det som faktisk er mulig å levere i praksis. Ansatte og ledere vet ofte godt hva som er det riktige å gjøre, men mangler tid, ressurser eller handlingsrom. Når dette gapet blir for stort, kan det påvirke arbeidslivet.
Forventningskrisen blir særlig stor når misforholdet mellom krav og muligheter blir lagt på den enkeltes skuldre. Da oppstår det lett en følelse av maktesløshet, skyldfølelse og et konstant press for å kompensere for noe man ikke selv har kontroll over. Dette sliter både faglig, menneskelig og organisatorisk.
Moralsk stress oppstår når man vet hva som bør gjøres, men ikke har mulighet til å gjøre det. Forventningskrisen skaper nettopp denne typen situasjoner, fordi kravene fortsetter selv når rammebetingelsene ikke gjør det mulig å levere den ønskede kvaliteten. Derfor henger disse to tingene tett sammen.
Nei, ledere blir også rammet. Mange ledere befinner seg midt i spennet mellom politiske, organisatoriske og menneskelige forventninger og må få noe til å henge sammen som i praksis ikke henger sammen. Derfor er forventningskrisen ikke bare et problem for de ansatte, men en felles utfordring som må løses i fellesskap.
Man kan ikke løse det alene som enkeltperson. Det første skrittet er å sette ord på det og skape et felles språk for prioriteringene, tapene og dilemmaene som arbeidet innebærer. Det gjør det lettere å ta felles ansvar for det som faktisk kan løses – og det som ikke kan løses.